Begreper i denne artikkelen
Steve Molo trengte en setning for å ramme inn hele rettssaken. «Vi er her i dag fordi de tiltalte i denne saken stjal en veldedighet», sa Musks advokat da juryen ble satt i Oakland i slutten av april. Tirsdag 12. mai fikk Sam Altman selv ordet, og svaret hans var like komprimert: han stjal ikke en veldedighet, Elon Musk forlot en. Så la han til setningen som blir stående etter tre uker med vitnemål: «Mr. Musk did try to kill it.»
Torsdag 14. mai var avsluttende innlegg ferdige. Nå sitter ni jurymedlemmer med spørsmålet om OpenAIs forvandling fra idealistisk stiftelse til kommersiell gigant var et tillitsbrudd. Kjennelsen deres er formelt rådgivende, det er dommer Yvonne Gonzalez Rogers som avgjør, men hun har signalisert underveis at juryens funn trolig blir utslagsgivende.
Rettssaken er likevel bare en av tre saler der tilliten til Sam Altman prøves akkurat nå. Onsdag 13. mai ba seks republikanske delstatsadvokater finanstilsynet SEC granske hans private investeringer, samtidig som House Oversight Committee krevde dokumenter og en orientering. Og i bakgrunnen venter den tredje salen, markedet, på børsnoteringen som skal prissette alt sammen. Tre prosesser, ett spørsmål: kan man stole på det denne mannen sier om sine egne motiver?
Anklagen: et løfte fra 2015 og 38 millioner dollar
OpenAI ble stiftet i desember 2015 som en ideell organisasjon, med erklært mål om å utvikle kunstig intelligens til beste for menneskeheten, som motvekt mot Googles dominans på feltet. Musk var største donor og bidro med rundt 38 millioner dollar. I vitneboksen i april kalte han seg selv «dum nok» til å gi pengene i tillit til at labben skulle forbli ideell.
Musks påstand er at Altman og medgründer Greg Brockman brøt den tilliten: at de kastet stiftelsens formål over bord, bygde et kommersielt imperium på veldedige midler og beriket seg på beslutningen. «Plyndring av stiftelsen» var formuleringen han brukte fra vitneboksen i april. Som ekspertvitner stilte Musk med Berkeley-professoren og AI-forskeren Stuart Russell og Columbia-jusprofessoren David Schizer, en skatterettsekspert som skulle gi anklagen faglig ryggrad.
Anklagen har nemlig et reelt juridisk fundament. Samuel Handwerger, regnskapslektor ved University of Marylands Robert H. Smith School of Business og uten rolle i saken, peker på to doktriner i amerikansk stiftelsesrett: private inurement og private benefit. En veldedig organisasjons verdier skal ikke flyte til innsidere, og skal ikke uforholdsmessig berike private selskaper. Det er i praksis det juryen skal veie. Spørsmålet er ikke om OpenAI ble kommersielt, det vet alle, men om noen hadde rett til å gjøre det på den måten.
Forsvaret: mannen som ville ha alt
Altman brukte to dager i vitneboksen på å snu fortellingen. Det fantes aldri et bindende løfte om at OpenAI skulle forbli en stiftelse for alltid, sa han, og Musk kjente godt til diskusjonene om en ny struktur allerede i 2017 og 2018. Problemet, slik Altman fremstilte det, var aldri strukturen. Det var kontrollen. Musk hadde «for lengst bestemt seg» for bare å jobbe med selskaper han selv kontrollerte, forklarte Altman, og krevde derfor total kontroll over OpenAI, eventuelt ved å legge selskapet inn under Tesla.
Da han ikke fikk det, forlot han styret i februar 2018. Stiftelsen ble liggende «left for dead», etterlatt for å dø, med Altmans ord. Deretter, fortsatte han, startet Musk konkurrenten xAI, forsøkte å rekruttere bort OpenAI-folk og drev det Altman kalte «business interference». Drapsforsøket, ikke tyveriet, er forsvarets fortelling om hva som egentlig truet veldedigheten.
«Mr. Musk did try to kill it.»
Kryssforhøret viste hvor forsvaret er sårbart. Molo åpnet med å spørre Altman rett ut om han er «fullstendig til å stole på». Så trakk han frem Anthropic-sjef Dario Amodei, som ifølge Molo har anklaget Altman for å fremstille vilkårene i en investeringsavtale uriktig, og styret som i november 2023 sparket Altman med begrunnelsen at han «ikke var konsekvent åpenhjertig» i kommunikasjonen. Forsvarets svar er at ingenting av dette utgjør et kontraktsbrudd. Musks poeng er at det utgjør et mønster.
Vitnet i midten: Shivon Zilis
Ukene før Altman tok plass, hadde juryen allerede hørt menneskene rundt ham. Greg Brockman imøtegikk Musks versjon av selskapshistorien 5. mai og fortalte samtidig om hemmelig arbeid han gjorde for Tesla. Microsoft-sjef Satya Nadella vitnet i tredje uke. Men det mest oppsiktsvekkende vitnet var Shivon Zilis: tidligere OpenAI-styremedlem, Neuralink-topp og mor til fire av Musks barn.
Zilis fungerte som bindeledd mellom Musk og trioen Altman, Brockman og Ilya Sutskever i de avgjørende årene. Vitnemålet hennes 7. mai skar begge veier. Hun bekreftet at mange finansieringsmodeller ble diskutert, inkludert at Musk skulle få majoritetseierskap, og at Musk på et tidspunkt ville legge OpenAI inn i Tesla og tilbød Altman en styreplass der. Det støtter Altmans fortelling om kontroll. Men hun sa også at gruppen aldri diskuterte å erstatte stiftelsen med et kommersielt aksjeselskap. Det støtter Musks fortelling om løftet.
At begge parter kunne bruke samme vitne, sier noe vesentlig om saken. Den handler om e-poster og samtaler fra 2017, om et løfte ingen skrev ned, tolket ni år senere av mennesker med milliarder i potten og gamle sår i behold.
Innsatsen: 180 milliarder dollar og en hel selskapsstruktur
Det er fristende å lese saken som et personoppgjør mellom to menn som ikke tåler hverandre. Tallene forteller noe større. Musks advokater ber retten tvinge OpenAI og Microsoft til å gi fra seg inntil 180 milliarder dollar i det de kaller urettmessig gevinst, tilbakeført til OpenAIs stiftelse. De krever Altman og Brockman fjernet fra ledelsen. Og de vil ha omgjort restruktureringen fra oktober 2025, der OpenAI Group ble et kommersielt allmennyttig selskap med stiftelsen som eier av 26 prosent og Microsoft med 27.
Forsvarets sterkeste kort er ikke moralsk, men prosessuelt: foreldelse. Overgangen til «capped profit»-modellen skjedde i 2019, søksmålet kom først i 2024. Mener juryen at Musk ventet for lenge, trenger den aldri ta stilling til om veldedigheten faktisk ble stjålet. Det ville vært en seier for OpenAI, men en merkelig en. Det store spørsmålet, om det var lovlig å gjøre en stiftelse om til et selskap verdsatt til 852 milliarder dollar, ville stått ubesvart.
De to andre salene: Kongressen og børsen
Mens Altman satt i vitneboksen, åpnet den andre fronten. Onsdag 13. mai sendte seks republikanske delstatsadvokater brev til SEC med krav om gransking av det de kaller Altmans «historie med selvhandel og alvorlige interessekonflikter». House Oversight Committee krever parallelt dokumenter. Kjernen er Altmans private eierandeler i fusjonsenergiselskapet Helion og rakettselskapet Stoke Space, selskaper OpenAI senere har engasjert seg økonomisk i. Anklagen er at OpenAIs beslutninger løfter verdien av sjefens private portefølje.
Dette er påstander fra politiske aktører med egne motiver, ikke fastslåtte fakta, og Helion-engasjementet har vært offentlig kjent lenge. Men timingen er giftig. OpenAI er på vei mot børs. En børsnotering er i sin natur en tillitsøvelse: fremmede skal kjøpe en bit av et selskap der styringen, tallene og sjefens habilitet må tåle dagslys. Rettssaken graver i fortidens løfter, Kongressen i nåtidens pengestrømmer, og markedet skal om kort tid prise begge deler i samme aksjekurs.
Hva som står på spill for alle som bygger på OpenAI
For norske utviklere og selskaper med produkter oppå OpenAIs API-er er dette mer enn amerikansk rettsteater. Tre utfall er mulige mens juryen vurderer, og de har svært ulik sprengkraft.
Vinner Musk fullt ut, og dommeren følger juryen, står OpenAI overfor krav om å rygge ut av sin egen selskapsstruktur, skifte ut ledelsen og flytte enorme verdier tilbake til stiftelsen. Børsnoteringen ville i praksis vært utsatt på ubestemt tid. Hver eneste enterprise-avtale, inkludert Microsofts Azure-distribusjon som mange norske kunder når OpenAI gjennom, måtte leses på nytt i lys av en ny eierstruktur. Ingen jurist sitert i dekningen holder dette som hovedscenario, men halerisikoen er stor nok til at innkjøpsavdelinger bør regne på den.
Et mellomutfall, ansvar på enkeltpunkter men beskjedne virkemidler, ville gitt støy uten strukturelle endringer. Og vinner OpenAI på foreldelse, er faren over for denne gang, men presedensen uteblir. Ingen domstol har da sagt at veien fra stiftelse til kommersiell gigant var lovlig, bare at klagen kom for sent. Neste konvertering, og det kommer flere i en bransje der ideelle strukturer møter kapitalbehov på hundrevis av milliarder, starter på like usikker grunn.
For alle som bygger langsiktig på en enkelt leverandørs LLM-er og Agent-plattformer er lærdommen den samme uansett utfall: selskapsstrukturen til leverandøren din kan bli omkjempet i retten årevis etter at du signerte. Avhengigheten bør designes deretter, med abstraksjonslag i koden og reell beredskap for å bytte modelleverandør. Det er kjedelig arkitektur-rådgivning, helt til uken da den ikke er det.
Tillit avgjøres ikke av en jury
Det finnes en eldre historie her, og den er verdt å huske mens juryen teller stemmer. I november 2023 sparket OpenAIs eget styre Altman fordi de ikke stolte på ham. Fem dager senere var han tilbake, båret inn av ansatte og investorer som trengte ham mer enn de tvilte på ham. Mønsteret har gjentatt seg siden: institusjonene nøler, momentum vinner.
Grunnleggerne mente i sin tid at ingen enkeltperson burde kontrollere AGI. Det var selve premisset for stiftelsen begge parter nå krangler om. Ti år senere handler alle tre salene, rettssalen i Oakland, komiteene i Washington og det ventende aksjemarkedet, i praksis om det motsatte spørsmålet: hvor mye makt en person faktisk har samlet på veien, og hva den makten har kostet av løfter underveis.
Juryen i Oakland skal bare svare på om Musk var for sent ute. De to andre salene har ingen foreldelsesfrist.
