Datasentergründeren tok med seg halve milliarden til Sveits

Eirik Wiik (39) er medgründer i datasenterselskapet Fossefall og flytter fra Horten til Sankt Gallen i Sveits. Aksjeposten hans er verdt over en halv milliard kroner. Han har ikke pengene til å betale skatt av den.

Regnestykket han beskriver

Til lokalavisen Gjengangeren sier Wiik at han ikke sitter med kontanter til å betale formuesskatten, og at han derfor må ta ut utbytte for å betale skatt. Han beskriver risikoen for å havne i en situasjon der selskapet vokser voldsomt mens eieren mangler likviditet til å betale skatten.

De fire gründerne, Øyvind Vesterdal, Eirik Wiik, Børge Granli og Espen Fjeldberg, eier til sammen nær 40 prosent av selskapet. Verdsettelsen på 2,5 milliarder kroner er hentet fra DN. Selve intervjuet står i Gjengangeren alene, og fremstillingen av motivet er Wiiks egen.

Hvorfor akkurat denne bransjen

Kapitalflukt er en gammel norsk debatt. Det nye er hvilken sektor den nå treffer. Datasentre er ekstremt kapitalintensive, verdsettes på fremtidig kraftkontrakt og kundeportefølje, og gir nesten ingen kontantstrøm til eierne i oppbyggingsfasen. Papirverdien løper fra likviditeten i et tempo få andre bransjer kommer i nærheten av.

Det er også sektoren norske politikere akkurat nå strides om. Dagen før flyttemeldingen avviste digitaliseringsminister Karianne Tung krav om konsesjonsplikt for datasentre, mot press fra Høyre, SV, Rødt og MDG. Debatten der handler om kraft, arealbruk og hvem som eier anleggene. Flyttelasset til Sankt Gallen handler om hvem som eier selskapene.

Bransjen som vokste raskere enn eierskapet

Fossefall er ett av mange. Nkom hadde per 1. juli registrert 111 datasentre fordelt på 59 operatører i Norge, som til sammen legger beslag på rundt to prosent av norsk kraftproduksjon. NVE-direktør Kjetil Lund har påpekt at de annonserte prosjektene til sammen ville krevd rundt 60 TWh, tilsvarende omtrent 40 prosent av landets samlede kraftbehov. Alt blir ikke bygget. Men forbruket kan likevel nærme seg en tredobling til over 8 TWh på fire år.

Kapitalen bak anleggene er i hovedsak utenlandsk. Nscales prosjekt i Narvik hentet 790 millioner dollar i finansiering fra ABN AMRO, DNB, Eksfin, Nordea og SEB, med et samlet prosjektomfang oppgitt til 6,2 milliarder dollar for 230 megawatt. Kapasiteten er tatt av Microsoft. Anlegget står i Nordland, strømmen er norsk, og beslutningene tas et annet sted.

Det er denne sammenhengen som gjør en enkelt utflytting mer interessant enn den ellers ville vært. Norsk eierskap i sektoren er unntaket. Når et av de få norskeide selskapene i markedet får sin største eier til å flytte ut, snevres det unntaket inn ytterligere.

Hva saken faktisk viser

Én utflytting er ikke en trend, og en gründer som forklarer sitt eget valg er ikke en nøytral kilde til hva som forårsaket det. Sveits har lav formuesskatt, men også lav inntektsskatt, gode skoler og kort vei til europeisk kapital. Å tilskrive flyttingen én enkelt skatteregel er å ta partens forklaring på ordet.

Spørsmålet politikerne bør stille er ikke om enkeltpersoner flytter, men hvilken eierstruktur norsk KI-infrastruktur ender opp med. Et anlegg eid fra utlandet gir de samme arbeidsplassene og den samme skatten på driften. Forskjellen ligger i hvem som bestemmer hva anlegget brukes til, og hvem som sitter igjen med gevinsten når det selges.

Cognite-salget i slutten av juni viste hvordan det kan ende. Norges største KI-exit gikk til et fransk industrikonsern, og teknologien fulgte med. Datasentrene står fysisk fast i Norge og kan ikke flyttes ut av landet. Selskapene som eier dem, kan.

Sveits er heller ikke et tilfeldig valg. Sankt Gallen ligger en times kjøretur fra Zürich, der store deler av europeisk teknologikapital sitter, og kantonen har lenge konkurrert om nettopp denne typen skattyter. Flyttingen følger en rute mange har tatt før.

Det som likevel står igjen, er at Norge nå bygger KI-infrastruktur i en modell der eierne systematisk får skatteregninger før de får inntekter. Hvem som sitter igjen med aksjene når anleggene står ferdige, er et spørsmål landet ikke har begynt å diskutere.